Så kom lyset

Sammen med litt etterlengtet sollys kom det pussig nok både hagl, snø og kuldegrader. Like pussig, overraskende og gledelig var det å se at styltesnipa ikke gjorde seg nevneverdig av det. Riktignok sprang den og gjemte seg i gresset under de verste haglskurene, men den var fort fremme og søkte næring igjen så fort den verste skura hadde gitt seg.
I fare for at noen begynner å bli lei av styltesnipebilder, tar jeg sjansen på å legge ut noen til. Det er tross alt ikke så alt for ofte man får muligheten til å knipse på "bombe"vadere i Stjørdal.

MEGA Schøddal'n

Etter en alt for lang "bloggtørke" er det på tide å komme på banen igjen med en liten godbit fra hjemkommunen. Lørdag ettermiddag ble det oppdaget en styltesnipe (Calidris himantopus) av Per Inge Værnesbranden ved utløpet av Gråelva ved småbåthavna i Stjørdal.
Dette er tredje funn av denne Nord-Amerikanske vaderen i landet, og den ble sist sett på
Jæren i 1993. Altså en skikkelig godbit, og best av alt, så fant den det for godt å dukke opp nesten rett utenfor stuedøra.
Desto verre var det å være "stuck" på jobb med en fotogen styltesnipe i nærheten, og verre ble det utover dagen etterhvert som den ene etter den andre rapporterte om gode bilder i godt lys...så når klokka klang gikk turen rett ned i fjæra for litt gjørmeåling før det siste ettermiddagslyset forsvant.

Forhåpentligvi holder snipa seg noen dager til, slik at flere kryssehungrige østlendinger får den med seg, og for at det kanskje kommer muligheter i bedre lys igjen.

og sånn går no dagan

Fjellrype (Lagopus mutus)

Ser han meg nå tro? Ikke så mange busker å gjemme seg bak på tundraen, men denne rypa prøvde i alle fall. Eller den var ganske samarbeidsvillig egentlig, noe de norske rypene ofte ikke er. (les: ryper=fugler)

Stellerand (Polysticta stelleri)


Gulbrystsnipe (Calidris bairdii)

Lange flate baller...jo det er en beskrivelse som kan passe på gulbrystsnipa også. Den karakteristiske sammenklemte kroppsformen var veldig tydelig i felt, i tillegg til at den er ekstremt langvinget.

Kanadalo (Pluvialis dominica)


Eremittskogtrost Catharus guttatus)

Tilslutt denne gangen vil jeg ta med en liten "bombe". Barrow er hverken stedet for skogtroster eller skogsangere, men i går hadde vi både eremittskogtrost og myrteparula langs veikanten. Når en ser slike fugler på slike steder får man den såkalte bombefølelsen, og tatt i betraktning hva som har skjedd hjemme mens jeg har vært her, kan det gjøre godt å kjenne denne følelsen her også.

Cakeeater road

Brilleærfugl (Somateria fisceri)

Tidlig en morgen mens havtåka fortsatt lå ganske tett over tundraen nærmet jeg meg tre par brilleærfugler som hadde overnattet ved en av dammene. Tidligere har det vist seg å være vanskelig å komme innpå disse fuglene, men denne morgenen syntes de å godta at jeg nærmet meg sakte (brukte en halv time på tretti meter).
Etter en stund kom de ut på vannet foran meg, før de tok av å dro mot dagplassene sine. Noen små magiske minutter, som var verdt et par timer i iskald nordavind på tundraen.

Brilleærfugl hunn og hann

Cakeeater road

Det meste i Barrow skjer langs kakespiserveien. Dels fordi det finnes bare to veier som fører ut på tundraen fra byen, men mest fordi den andre veien fremdeles er stengt på grunn av mye snø. Snøsmelting preger også områdene rundt cakeeaterroad, og store deler av områdene er flommark.

Velutstyrte fotografer

Støvler tilhører grunnutrustningen til enhver fuglefotograf som tenker å reise til Barrow på våren, og aller helst vadebukser som disse to amerikanske fotografene bruker.

Langnebbekkasinsnipe (Limnodromus scolopaceus)

Heldigvis er det noen tørre rabber på tundraen også, så det går an å legge seg ned å komme på nivå med vadefuglene.

Alaskasnipe (Calidris melanotos)



Snøugle (Nyctea scandica)

Helt på enden av veien fant vi i går kveld en snøugle hann, som var kritt hvit. De fleste av uglene her flyr opp på god avstand, men denne lot oss komme ca 30 meter innpå den.

På 71 grader nord er det fotolys hele døgnet, så nå er jeg snart klar for nattens økt ute i felten.

Ekstreme Barrow

Sabinemåke (Xema sabini)

Barrow et et ekstremt sted på mange måter. Det er den nordligste bosetingne i Amerika. " Top of the world" kaller amerikanerne stedet, men det er naturligvis sett fra deres ståsted.
Nå i midten av juni ligger havisen tettpakket opp mot strendene, og strekker seg så langt man kan se. Den begynner imidlertid tydelig å sprekke opp litt, og i løpet av kort tid er den borte.
Fort går også snøsmeltingen og opptiningen av tundraen også, og store ansamlinger vannfugler har ankommet områdene rundt byen.

Flere tusen vadere er i området, og blant de mest tallrike er: polarsvømmesnipe, svømmesnipe, sandsnipe, myrsnipe, kanadalo og langnebbekkasinsnipe. Av andefugler er det havelle som er den dominerende arten sammen med stjertand, og selvfølgelig de tre ærfuglartene, praktærfugl, stellersand og brilleærfugl. Sistnevnte er mye av årsaken til at folk reiser til Barrow. Dette er en fugl som står på verdens rødliste over truede arter, og Barrow er et av de lettest tilgjengelige stedene for å få denne arten.

Det gjorde vi i stort monn allerede første dag, med 19 loggførte par. Når en i tillegg kan boltre seg med alle vadefuglene og en fire-fem snøugler som holder seg i området, så skal en nok få de ni dagene vi har til rådighet til å gå.

Alaskasnipe (Calidris melanotos)

Alaskasnipas vårritualer er et av de mest spektakulære jeg ahr sett på lenge. I en vannvittig spillflukt blåser den opp brystet og lager hule ho-ho lyder som bærer langt utover tundraen.

Brilleærfugl (Somateria fischeri)

Kanadalo (Pluvialis dominica)

Polarsvømmesnipe (Phalaropus fulicarlus)

Sandsnipe (Calidris pusilla)

Et mer fyldig referat fra dagene i Barrow vil komme etterhvert. Nå er det tid for lading av batterier på alle vis, og gjøre seg klar for en ny fotodag i morgen.

Endelig bjørn!

Binne med en av to unger

Etter over tretti timer i buss i Denali nasjonalpark, og to dager med stort sett labert vær og lite å se, var forventningene til dagens tur relativt sparsomme. Det var nok ikke så enkelt å få disse bjørnene på skuddhold som jeg hadde tenkt på forhånd, og selv om vi hadde sett fire bjørner på de to første dagene, var de på alt for langt hold til å fotograferes.
Derfor gjorde hjertefrekvensen et kvantesprang opp på skalaen når vi oppdaget ei binne med to unger ikke så langt fra veien. De gikk å beitet i lia litt ovenfor oss, og etersom de nærmet seg, kom de på perfekt høyde for foto fra bussen. Etter noen minutters intens knipsing var bjørnefotoene i boks, og turen reddet.

En av to bjørneunger

Nå er dt ofte slik at når det først løsner, så løsner det skikkelig. Så også idag. Etter å ha snudd inne ved Wonder lake og startet turen tilbake, oppdaget vi en bjørn til ikke langt unna der vi hadde binna og ungene. Den gikk å beitet litt neei et dalsøkk, og var på for langt hold til å fotograferes. Like etterpå fant vi igjen binna og ungene på nesten samme plass som tidligere på dagen. Om ikke det skulle være nok gikk det ikke lange stunden til vi fant to nye bjørner et stykke lengre bort. Seks bjørner på en dag lar seg så absolutt høre.

Binne med unge nummer to

Grizzlybjørnene i Denali er relativt lyse i pelsen, og på avstand lyser de godt opp i terrenget. De to ungene til denne bjørnen var veldig ulike i fargene. Den ene (i midten) var mørk, mens den andre (nederst) var lys som moren.
Det er finnes bare grizzlybjørner i Denali, og de er en underart av brunbjørn (Ursus arctos)

Busskø utenfor et av flere besøkssentre i parken

Denali nasjonalpark er en av Alaskas absolutt største turistmagneter, og flere hundre kjøres hver dag inn i nasjonalparken for å få oppleve dyreliv, natur og Mt.McKinely (6194 moh), som er USAs høyeste fjell. Nasjonalparken strekker seg over 25000 kvadratkilometer.

Elgku med kalver

Et av de andre store pattedyrene det er mulig å se i Denali er elgen. Den store Alaskaelgen er godt kjent for sine praktfulle horn, og ikke sjelden teller de godt over tjue tagger. På denne årstiden derimot er det ingen okser å se i områdene publikum slipper inn i. Kuene derimot har kommet ned i lavlandet for å kalve. Det er mer vegetasjon og gjemme seg i for predatorer der. Kalvene på bildet er bare noen få uker gamle.

Caribou

Caribou er en villrein som opptrer i flere mindre flokker i nasjonalparken. Hos caribouen vokser begge kjønnene store gevir, noe som er særegent for dette hjortedyret.

Ground squirrel

Jordekorn er det mange av i Denali. De inngår som en viktig del av næringskjeden, og uheldigvis for dem står de nederst. Alle jakter på jordekornene. Til og med bjørnene finner det bryet verd med å fange disse små dyrene.
Etter dagens fangst er jeg godt fornøyd med oppholdet i Denali. I morgen setter vi oss på flyet til Barrow, der vi skal være de neste ni dagene.

Alaska skyline

Upåklagelig utsikt

Etter et par dager i Fairbanks med tur opp til Yuokon river, kjørte vi i går i retning Denali. Vi bestemte oss for å kjøre en "omvei" og ta med oss Denali highway, som er en over 20 mil lang grusvei som går over fjellet. Denne er blandt de mest populære for fuglekikkere, og ena v artene som henger høyest er Smith's longspur. Denne fuglen er på tilbakegang i Alaska, og flere kjente hekkeplasser er borte. Vi klarte heller desverre ikke å finne fuglen, men turen over fjellet ga gode fotomuligheter på andre ting i stedet.

Svarthetteparula (Dendroica striata)

I min tidligere gjennomgang av skogsangerne, nevnte jeg at vi hadde sett alle som kunne forventes å se i Alaska. Jeg glemte imidlertid av svarthetteparulaen. Om det er fordi den er så vanlig (sett to ganger i Norge, Jæren og Titran, og med det den eneste som er sett to ganger i landet) er jeg ikke så sikker på, men gjensynet med denne flotte skogsangeren var definitivt morsomt. Selv om den syngende hannen i praktdrakt er noe helt annet enn en ungfugl på høsten.

Say's phoebe (Sayornis saya)

Kikker etter bison

På en av sandbankene i de mange elvene langs Denali highway oppdaget vi en flokk med i overkant av 20 bison. Nytt pattedyr på listen for både Jan Kåre og meg.

Fox sparrow (Passerella iliaca)


Gråkinnskogtrost (Catharus minimus)

Nå har vi hatt vår første dag i Denali nasjonalpark. Den resulterte i fire grizzlybjørner, en ulv, rødrev, rein og fjellsauer. Det meste var på alt for lang avstand til foto, men vi har håp om at de to neste dagene i nasjonalparken vil gi resultater det er verd å blogge om.

Bjørn i sikte

Turens første bjørn :)

Etter en dag uten wi-fi er vi endelig på nett igjen, og endelig har vi fått stiftet bekjentskap med turens første bjørn.

”Svartbjørn” ropte Jan Kåre forsiktig mens vi sto å fotograferte parulaer. I enden av ei gammel beitemark 50 meter bortenfor oss lusket det en svartbjørn i vegetasjonen. Kameralinsene ble raskt rettet i retning bjørnen, og jeg fikk fyrt av et par bilder før jeg prøvde å komme meg nærmere dyret.

Selv om jeg ga meg tydelig til kjenne med hosting og snakking, fortsatte bjørnen målbevisst sin gange nedover lia uten å en gang se opp på hva som foregikk. Det var uansett en flott opplevelse, og en fin avslutning på vårt besøk på Kenai halvøya.

Kanadatrane (Grus canadensis)

Besøket i Homer har også gitt oss de første kanadatranene. Dette individet satt på mudderflatene nedenfor Nature wildlife visitorsenter i Homer, og poserte i regnet.

Myrteparula (Dendroica coronata)

I løpet av de to siste dagene har vi også komplettert de parulaene som er mulig å få her oppe med townsend’s, orange-crowned og yellow-rumped.

Hvithodehavørn (Haliaeetus leucocephalus)

Less is more

Rufous hummingbird (Selasphorus rufus)

Alaska er stort sett kjent for å ha det største av det meste. De største bjørnene, de største elgene den råeste villmarka osv. Dagens høydepunkt representerte derimot den andre delen av skalaen, men ikke mindre rå og imponerende av den grunn.

Rufeous hummingbird (kolibri) er den minste fuglen i Alaskas varierte fauna, og med sine 3,4 gram tilbakelegger den strekningen Alaska-Mexiko hver høst og vår. Intet mindre enn imponerende.

Bald eagle (Halieaeetus leucocephalus)

Fra den minste til den største. Hvithodehavørn er et ikon i amerikansk sammenheng, og en fugl de aller fleste kjenner til. På og rundt mudderflatene i Seward er det relativt store ansamlinger av arten. På det meste så vi rundt 15 individer samtidig.

Wilsons warbler (Wilsonia pusilla)

Parulaer (amerikanske skogsangere) er for de aller fleste norske fuglekikkere en drømmeartsgruppe og finne individer av på norskekysten på høsttrekket. Derfor er det alltid stas å se parulaer.

Yellow warbler (Dendroica petechia)

Og for alle som lurer, dette er foreløbig det nærmeste vi har vært bjørn......

Sa du pøbel...?

Flekksnipe (Actitis macularia)

Etter 26 timers reise, ei relativt kort natt i Anchorage og med antydning til jetlag, var det greit med en rolig start i områdene rundt bye den første dagen.Rolig på mange måter, for det har vært "Memorial day" her i dag, og det var benerkelsesverdig liten trafikk i morgentimene i og rundt byen.
Det er mange flotte fuglelokaliteter rundt Anchorage. En av dem er en ferskvannsinnsjø, og en spasertur rundt den ga god uttelling på vannfugl. Noen av artene vi hadde rundt sjøen var purpurhodeand, gråstrupedykker, amerikablesand og flekksnipe.

Hvitkronespurv (Zonotrichia leucophrys)

Koffor ska man te Møre for å sjå på fugl når man kan fårrå te Alaska?
På den første dagen i Alaska fikk jeg også gleden av å møte en gammel kjenning fra Ona i fjor høst, "pøbelspurven". Gjensynsgleden var stor, og etterhvert skulle det vise seg at hvitkronespurven er en særdeles vanlig fugl i de sørlige delene av Alaska.

Bergand (Aythya marila)

Den siste delen av dagen har vi brukt til å forflytte oss sørover langs Seward Highway til havnebyen Seward. Morgendagen tilbringes i områdene rundt byen, som kan by på store og innholdsrike mudderflater, og på en båttur ut på havet for å se etter havsfugl.