torsdag 21. oktober 2010
Så kom lyset
I fare for at noen begynner å bli lei av styltesnipebilder, tar jeg sjansen på å legge ut noen til. Det er tross alt ikke så alt for ofte man får muligheten til å knipse på "bombe"vadere i Stjørdal.
mandag 18. oktober 2010
MEGA Schøddal'n
Etter en alt for lang "bloggtørke" er det på tide å komme på banen igjen med en liten godbit fra hjemkommunen. Lørdag ettermiddag ble det oppdaget en styltesnipe (Calidris himantopus) av Per Inge Værnesbranden ved utløpet av Gråelva ved småbåthavna i Stjørdal.
Dette er tredje funn av denne Nord-Amerikanske vaderen i landet, og den ble sist sett på
Jæren i 1993. Altså en skikkelig godbit, og best av alt, så fant den det for godt å dukke opp nesten rett utenfor stuedøra.
Desto verre var det å være "stuck" på jobb med en fotogen styltesnipe i nærheten, og verre ble det utover dagen etterhvert som den ene etter den andre rapporterte om gode bilder i godt lys...så når klokka klang gikk turen rett ned i fjæra for litt gjørmeåling før det siste ettermiddagslyset forsvant.
tirsdag 15. juni 2010
og sånn går no dagan
Ser han meg nå tro? Ikke så mange busker å gjemme seg bak på tundraen, men denne rypa prøvde i alle fall. Eller den var ganske samarbeidsvillig egentlig, noe de norske rypene ofte ikke er. (les: ryper=fugler)
Gulbrystsnipe (Calidris bairdii)
Eremittskogtrost Catharus guttatus)
mandag 14. juni 2010
Cakeeater road
Tidlig en morgen mens havtåka fortsatt lå ganske tett over tundraen nærmet jeg meg tre par brilleærfugler som hadde overnattet ved en av dammene. Tidligere har det vist seg å være vanskelig å komme innpå disse fuglene, men denne morgenen syntes de å godta at jeg nærmet meg sakte (brukte en halv time på tretti meter).
Etter en stund kom de ut på vannet foran meg, før de tok av å dro mot dagplassene sine. Noen små magiske minutter, som var verdt et par timer i iskald nordavind på tundraen.
Det meste i Barrow skjer langs kakespiserveien. Dels fordi det finnes bare to veier som fører ut på tundraen fra byen, men mest fordi den andre veien fremdeles er stengt på grunn av mye snø. Snøsmelting preger også områdene rundt cakeeaterroad, og store deler av områdene er flommark.
Støvler tilhører grunnutrustningen til enhver fuglefotograf som tenker å reise til Barrow på våren, og aller helst vadebukser som disse to amerikanske fotografene bruker.
Snøugle (Nyctea scandica)
fredag 11. juni 2010
Ekstreme Barrow
Barrow et et ekstremt sted på mange måter. Det er den nordligste bosetingne i Amerika. " Top of the world" kaller amerikanerne stedet, men det er naturligvis sett fra deres ståsted.
Nå i midten av juni ligger havisen tettpakket opp mot strendene, og strekker seg så langt man kan se. Den begynner imidlertid tydelig å sprekke opp litt, og i løpet av kort tid er den borte.
Fort går også snøsmeltingen og opptiningen av tundraen også, og store ansamlinger vannfugler har ankommet områdene rundt byen.
Alaskasnipe (Calidris melanotos)
Alaskasnipas vårritualer er et av de mest spektakulære jeg ahr sett på lenge. I en vannvittig spillflukt blåser den opp brystet og lager hule ho-ho lyder som bærer langt utover tundraen.
Brilleærfugl (Somateria fischeri)onsdag 9. juni 2010
Endelig bjørn!
Etter over tretti timer i buss i Denali nasjonalpark, og to dager med stort sett labert vær og lite å se, var forventningene til dagens tur relativt sparsomme. Det var nok ikke så enkelt å få disse bjørnene på skuddhold som jeg hadde tenkt på forhånd, og selv om vi hadde sett fire bjørner på de to første dagene, var de på alt for langt hold til å fotograferes.
Derfor gjorde hjertefrekvensen et kvantesprang opp på skalaen når vi oppdaget ei binne med to unger ikke så langt fra veien. De gikk å beitet i lia litt ovenfor oss, og etersom de nærmet seg, kom de på perfekt høyde for foto fra bussen. Etter noen minutters intens knipsing var bjørnefotoene i boks, og turen reddet.
Nå er dt ofte slik at når det først løsner, så løsner det skikkelig. Så også idag. Etter å ha snudd inne ved Wonder lake og startet turen tilbake, oppdaget vi en bjørn til ikke langt unna der vi hadde binna og ungene. Den gikk å beitet litt neei et dalsøkk, og var på for langt hold til å fotograferes. Like etterpå fant vi igjen binna og ungene på nesten samme plass som tidligere på dagen. Om ikke det skulle være nok gikk det ikke lange stunden til vi fant to nye bjørner et stykke lengre bort. Seks bjørner på en dag lar seg så absolutt høre.
Grizzlybjørnene i Denali er relativt lyse i pelsen, og på avstand lyser de godt opp i terrenget. De to ungene til denne bjørnen var veldig ulike i fargene. Den ene (i midten) var mørk, mens den andre (nederst) var lys som moren.
Det er finnes bare grizzlybjørner i Denali, og de er en underart av brunbjørn (Ursus arctos)
Busskø utenfor et av flere besøkssentre i parken
Denali nasjonalpark er en av Alaskas absolutt største turistmagneter, og flere hundre kjøres hver dag inn i nasjonalparken for å få oppleve dyreliv, natur og Mt.McKinely (6194 moh), som er USAs høyeste fjell. Nasjonalparken strekker seg over 25000 kvadratkilometer.
Elgku med kalverEt av de andre store pattedyrene det er mulig å se i Denali er elgen. Den store Alaskaelgen er godt kjent for sine praktfulle horn, og ikke sjelden teller de godt over tjue tagger. På denne årstiden derimot er det ingen okser å se i områdene publikum slipper inn i. Kuene derimot har kommet ned i lavlandet for å kalve. Det er mer vegetasjon og gjemme seg i for predatorer der. Kalvene på bildet er bare noen få uker gamle.
Caribou er en villrein som opptrer i flere mindre flokker i nasjonalparken. Hos caribouen vokser begge kjønnene store gevir, noe som er særegent for dette hjortedyret.
Jordekorn er det mange av i Denali. De inngår som en viktig del av næringskjeden, og uheldigvis for dem står de nederst. Alle jakter på jordekornene. Til og med bjørnene finner det bryet verd med å fange disse små dyrene.
Etter dagens fangst er jeg godt fornøyd med oppholdet i Denali. I morgen setter vi oss på flyet til Barrow, der vi skal være de neste ni dagene.
mandag 7. juni 2010
Alaska skyline
Etter et par dager i Fairbanks med tur opp til Yuokon river, kjørte vi i går i retning Denali. Vi bestemte oss for å kjøre en "omvei" og ta med oss Denali highway, som er en over 20 mil lang grusvei som går over fjellet. Denne er blandt de mest populære for fuglekikkere, og ena v artene som henger høyest er Smith's longspur. Denne fuglen er på tilbakegang i Alaska, og flere kjente hekkeplasser er borte. Vi klarte heller desverre ikke å finne fuglen, men turen over fjellet ga gode fotomuligheter på andre ting i stedet.
I min tidligere gjennomgang av skogsangerne, nevnte jeg at vi hadde sett alle som kunne forventes å se i Alaska. Jeg glemte imidlertid av svarthetteparulaen. Om det er fordi den er så vanlig (sett to ganger i Norge, Jæren og Titran, og med det den eneste som er sett to ganger i landet) er jeg ikke så sikker på, men gjensynet med denne flotte skogsangeren var definitivt morsomt. Selv om den syngende hannen i praktdrakt er noe helt annet enn en ungfugl på høsten.
fredag 4. juni 2010
Bjørn i sikte
Etter en dag uten wi-fi er vi endelig på nett igjen, og endelig har vi fått stiftet bekjentskap med turens første bjørn.
”Svartbjørn” ropte Jan Kåre forsiktig mens vi sto å fotograferte parulaer. I enden av ei gammel beitemark 50 meter bortenfor oss lusket det en svartbjørn i vegetasjonen. Kameralinsene ble raskt rettet i retning bjørnen, og jeg fikk fyrt av et par bilder før jeg prøvde å komme meg nærmere dyret.
Selv om jeg ga meg tydelig til kjenne med hosting og snakking, fortsatte bjørnen målbevisst sin gange nedover lia uten å en gang se opp på hva som foregikk. Det var uansett en flott opplevelse, og en fin avslutning på vårt besøk på Kenai halvøya.
Besøket i Homer har også gitt oss de første kanadatranene. Dette individet satt på mudderflatene nedenfor Nature wildlife visitorsenter i Homer, og poserte i regnet.
Myrteparula (Dendroica coronata)
I løpet av de to siste dagene har vi også komplettert de parulaene som er mulig å få her oppe med townsend’s, orange-crowned og yellow-rumped.
onsdag 2. juni 2010
Less is more
Rufeous hummingbird (kolibri) er den minste fuglen i Alaskas varierte fauna, og med sine 3,4 gram tilbakelegger den strekningen Alaska-Mexiko hver høst og vår. Intet mindre enn imponerende.
Wilsons warbler (Wilsonia pusilla)
Parulaer (amerikanske skogsangere) er for de aller fleste norske fuglekikkere en drømmeartsgruppe og finne individer av på norskekysten på høsttrekket. Derfor er det alltid stas å se parulaer.
Og for alle som lurer, dette er foreløbig det nærmeste vi har vært bjørn......
tirsdag 1. juni 2010
Sa du pøbel...?
Etter 26 timers reise, ei relativt kort natt i Anchorage og med antydning til jetlag, var det greit med en rolig start i områdene rundt bye den første dagen.Rolig på mange måter, for det har vært "Memorial day" her i dag, og det var benerkelsesverdig liten trafikk i morgentimene i og rundt byen.
Det er mange flotte fuglelokaliteter rundt Anchorage. En av dem er en ferskvannsinnsjø, og en spasertur rundt den ga god uttelling på vannfugl. Noen av artene vi hadde rundt sjøen var purpurhodeand, gråstrupedykker, amerikablesand og flekksnipe.
Hvitkronespurv (Zonotrichia leucophrys)
Koffor ska man te Møre for å sjå på fugl når man kan fårrå te Alaska?
På den første dagen i Alaska fikk jeg også gleden av å møte en gammel kjenning fra Ona i fjor høst, "pøbelspurven". Gjensynsgleden var stor, og etterhvert skulle det vise seg at hvitkronespurven er en særdeles vanlig fugl i de sørlige delene av Alaska.
Den siste delen av dagen har vi brukt til å forflytte oss sørover langs Seward Highway til havnebyen Seward. Morgendagen tilbringes i områdene rundt byen, som kan by på store og innholdsrike mudderflater, og på en båttur ut på havet for å se etter havsfugl.